Norway / Norge

Mot et bakteppe av det mange kaller en “medieutryddelse”, forårsaket av pandemien, økonomisk ustabilitet, feilinformasjon og krig, har det vokst frem stadig flere nye typer uavhengige nyhetsmedier.

Mens eldre nyhetsaktører har fortsatt å nedbemanne i det siste tiåret, har digitalbaserte medier blomstret over hele Europa, hvor de har fylt tomrom i nyhetsmarkedet, tiltrukket seg et desillusjonert publikum og ledet an i bruken av nye måter å dele livsviktig informasjon på.

Til tross for de politiske, økonomiske og språklige forskjellene som preger de mer enn 40 landene i Europa hvor vi gjennomførte undersøkelsen, står de 540 digitalbaserte medieorganisasjonene som er med i Project Oasis-katalogen vår, overfor mange felles utfordringer og muligheter.

Noen av våre viktigste funn:

• De bruker sosiale medier til å rette seg mot yngre publikum, sender nyhetsoppdateringer over Telegram for å unngå sensur, og lærer opp journalister for å nå samfunnsgrupper som har underskudd på nyhetstjenester.
• Mer enn 85 % sa at samfunn og menneskerettigheter er viktige områder i dekningen deres, inkludert emner knyttet til migrasjon, flyktninger, kjønn og feminisme.
• Mer enn 50 % bruker ressurser på undersøkende journalistikk, og mange inngår allianser for å dekke saker utenfor av grenser.
• Mer enn 58 % av mediegrunnleggerne som er med i denne rapporten, er kvinner. De baserer seg i høy grad på samarbeid, og de fleste har to eller flere medgrunnleggere.
• Media grunnlagt av team som består av både menn og kvinner, rapporterte om de høyeste inntektene, med et gjennomsnitt på 509 740 € i året.
• De som investerer i bedriftsutvikling, bygger opp mer bærekraftige organisasjoner. Medieaktører som har minst én ansatt som kun jobber med å generere inntekter, rapporterte om en gjennomsnittlig årsinntekt som var seks ganger høyere enn de som ikke hadde ansatte i slike roller: 598 539 € sammenlignet med 95 629 €.
• Over halvparten av mediene i denne undersøkelsen er ideelle organisasjoner, og mange av de kommersielle foretakene satser mer på journalistikk enn på å oppnå lønnsomhet.
• Blant ideelle medier er de viktigste inntektskildene tilskudd, individuelle donasjoner og medlemskap (i denne rekkefølgen). Blant de kommersielle er de viktigste inntektskildene: reklame, abonnementer og tilskudd.
• Varierte inntekter er viktig, men et stort antall forskjellige inntektskilder betyr ikke nødvendigvis større suksess. Å utvikle to til seks inntektskilder synes å være det optimale for bærekraft og uavhengighet.
• Digitalbaserte mediekanaler omfatter alt fra små oppstartsbedrifter drevet av frivillige som er opptatt av å tjene sin egen samfunnsgruppe, til svært lønnsomme multiplattformforetak som tiltrekker seg millioner av sidevisninger hver måned og tjener flere millioner euro i året.
• Selv om noen av mediene i denne undersøkelsen er mer enn 20 år gamle, startet mer enn halvparten å publisere i løpet av det siste tiåret. Det største antallet grunnleggelser skjedde i 2016.

Å oppnå bærekraftig drift er vanskelig, og det finnes ingen enkel oppskrift på suksess. Likevel er mange av medielederne som ga oss intervjuer levende bevis på at det er mulig å finne støtten de trenger for å tjene sin samfunnsgruppe.

“Ingen oligarker, ingen betalingsmur. Bare dine donasjoner og vårt arbeid”, er mottoet til den tsjekkiske digitalbaserte kanalen Denik Referendum, som ble etablert i 2009. Sjefredaktør Jakub Patočka fortalte oss om metoden sin: “Lesere som vil kommentere [i kommentarseksjonen] under artiklene våre, betaler et gebyr. Denne metoden gir en beskjeden inntekt og bidrar dessuten til å sørge for et godt diskusjonsklima.”

Mediesamvirker finansiert gjennom bidrag fra medlemmer er en interessant modell for mange av publikasjonene i katalogen vår. I Storbritannia er medlemmene i samvirket The Bristol Cable også “demokratiske aksjonister”, hvilket betyr at de kan delta på organisasjonens årlige generalforsamlinger, stemme på redaksjonelle kampanjer og stille til valg som styremedlem.

De fleste medieforetakene vi kartla under arbeidet med katalogen, ble startet av journalister. De hadde ofte begrensede ressurser og liten erfaring fra næringslivet, men til tross for slike (og mange andre) utfordringer, sa mange at de forventet å vokse i de nærmeste årene.

Enkelte vil være godt kjent blant lesere som arbeider innen media, men vi tror du vil støte på en del overraskelser blant de mange inspirerende eksemplene vi fant i Europa. Med tanke på dette så påstår vi ikke at denne første versjonen av Project Oasis representerer alle mediene som fortjener å inkluderes i den europeiske katalogen vår.

Mange av funnene våre i denne undersøkelsen stemmer overens med våre tidligere forskningsprosjekter, og for å sette det hele inn i en større sammenheng og tilby flere sammenligningspunkter, går vi dypere inn i alle de viktigste funnene nevnt over i rapporten som følger.

Dette forskningsprosjektet ble utført med metodologi vi utviklet på SembraMedia da vi begynte å se etter lignende mediekanaler i spanskspråklige samfunnsgrupper i Latin-Amerika, Spania og USA i 2015. Siden vi satte i gang Project Oasis i 2022, har mer enn 60 personer jobbet på prosjektet, deriblant 34 forskere med lokal erfaring og kjennskap, som kartla, analyserte og intervjuet på mer enn 30 språk.

Det er viktig å være oppmerksom på at denne rapporten og mediekatalogen ikke utgjør en endelig, uttømmende liste over alle de uavhengige digitale mediene i Europa. Vi håper dette bare er det første trinnet i et kontinuerlig forskningsprosjekt som vi kan utvikle videre.

Vi blir inspirert av innovasjonen, målrettetheten, motet og den ofte prisbelønte journalistikken som produseres av medieledere som generøst tok seg tid i en travel arbeidsdag til å snakke med våre forskere.

Gjennom tidligere undersøkelser har vi erfart at det å rette søkelyset mot mediekanaler som er med i Project Oasis-katalogen, kan hjelpe lederne deres med å utveksle kunnskap, samarbeide og oppnå økt synlighet og anerkjennelse fra organisasjoner. Dette kan sikre dem den livsviktige støtten de trenger og fortjener for å fortsette sitt arbeid.

Pressefrihet

Norges rettsvesen sørger for et robust vern av pressens og journalistenes frihet og garanterer for utstrakt redaktørfrihet.Presseorganisasjonen Norsk Presseforbund (NP) har ansvar for å håndheve og oppdatere Vær varsom-plakaten (etiske normer) for norsk presse, somgjelder også for andre medier. I desember 2021 iverksatte regjeringen en strategi for å fremme ytringsfriheten gjennom utenriks- og utviklingspolitikken for å verne og fremme ytringsfrihet internasjonalt. Faktagrunnlaget for media og artikler sjekkes av plattformen Faktisk, en plattform for faktasjekk opprettet av Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening. 

Markedsstruktur og dominans

Norges medielandskap har en sterk offentlig mediebedrift i Norsk rikskringkasting (NRK) og en mangfoldig privat sektor med forlag og mediehus. De største medieeierne i Norge, målt etter årsomsetning på det norske markedet, er Egmont Media, Schibsted, Amedia og Polaris Media, som eier forskjellige TV- og radiokanaler, aviser og forlag, ifølge Medianorge. Det finnes flere små aviskjeder, men mange aviser har egne lokale eiere.

Finansiering av media

Norge regnes som et land som har høyest antall forbrukere som er villige til å betale for nyheter på nettet og det er ikke noe overraskelse at den norske mediesektoren tjener mer på betaling fra seere og lesere enn reklamesalg, ifølge Nordicom. Det finnes reklame, men den har forflyttet seg fra trykte medier til nettmedier, og store selskaper som Google og Facebook har overtatt størstedelen av annonseinntektene.

Medieorganisasjoner har også tilgang til offentlige støtteordninger, som har vært administrert av Norges medietilsynet siden 1969. Hovedmålet med støtteordningene er å ivareta en differensiert presse, for eksempel gjennom tilskudd til samiske aviser og distribusjonstilskudd til avisene i Finnmark, for å hjelpe til med å holde befolkningen orientert. Den viktigste formen for støtte er produksjonstilskudd, som tildeles forholdsmessig etter avisens opplagstall og markedsposisjon. I 2021 utgjorde støtten en sum på omkring 440 millioner kroner.

Seks profiler av digitalbaserte medieorganisasjoner fra Norge er inkludert i registeret. Alle er basert på skrivebordsanalyse.

Grunderverdenen, matkultur, miljø, kunst og kvinnehelse er noen av emnene disse medieaktørene fokuserer seg på. I stedet for å levere daglige nyheter, spesialiserer digitalbaserte medieorganisasjoner i Norge seg på et enkelt tema, og blir den viktigste nyhetsplattformen for folk som er interessert i et spesifikt innhold.

De fleste mediekanaler arbeider med abonnements- eller medlemskapsmodeller, mens andre tilbyr gratis tilgang til innholdet. Dette avhenger også av målet bak selve mediekanalen: noen medieorganisasjoner finansieres som et sideprosjekt av et mindre team av frivillige for å skape bevissthet omkring et bestemt emne. Mediekanaler som fungerer som en normal bedrift, benytter seg på sin side av en liten til middels stor gruppe av journalister. 

Alle mediekanaler er til stede på sosiale medier, og enkelte av dem eksperimenterer på nye plattformer. Noen lager podkaster, jobbdatabaser, kurs med nettseminarer og medietrening for frivillige skribenter med interesse for journalistfaget. Et par av plattformene er spesielt opptatt av visuell tilstedeværelse og innhold, for eksempel matnettstedet Kabaret, som delvis finansieres av organisasjoner innen visuell kommunikasjon. 

Alle mediene viste til Vær varsom-plakaten på hovednettstedet sitt som de viktigste retningslinjene for stoffet deres.

Tilliten til media er høy i Norge. På den ene siden vet landets innbyggere at de kan få pålitelig informasjon fra statlige medier og store mediebedrifter, men på den andre siden er det digitale medierommet en sektor der det er lett å lansere nye nisjeprosjekter.  Med tanke på at de fleste innbyggerne i Norge har vilje og økonomisk evne til å betale for informasjon, ligger forholdene til rette for en blomstring i landets digitalbaserte medielandskap.

Sist oppdatert: Januar 2023